Vennskap

Hva er vennskap? Er vennskap alltid en subjektiv oppfatning, eller finnes det visse objektive normer? Hva er forskjellen på en venn, og en god venn?
Jeg har mange venner. Og så har jeg noen gode venner. Hva er forskjellen? Jeg prøver å se hva det er som for meg skiller mine gode venner, fra mine øvrige venner. Jeg diskuterte det med en person en gang, og han sa : "virkelige venner er de som er der for deg når det smeller". Og så tenker jeg... hva med hverdagen? for meg er det viktig å ha venner like mye i hverdagen, som når det "smeller". Er det forskjell på hva en legger vekt på i god venn når en er barn, ungdom, og voksen?

Jeg tror at da jeg var barn, var det enklere. Da handlet det mest om likhet i interesser. Og å være "snille" med hverandre. Om å dele.

Som ungdom handlet del vel også mye om interesser. Kanskje enda mer. Men da ble det viktig med "bånd". Viktig å kunne stole på venner. Å kunne snakke om ungdomsting. Mange følelser.

Som voksen har interesser spilt en mindre rolle i det jeg anser som gode vennskap. Jeg har mange venner som liker samme ting som meg, og vi har det kjempegøy sammen. Men det går ikke så mye dypere enn det. Men det er fremdeles venner. Og så har jeg noen gode venner som er både like og ulike meg. Men som jeg har et annet bånd til, uavhengig av interesser.
Kanskje samme type bånd som var viktig i ungdomstida.

For meg dreier det seg også mye å vite at en kan stole på. Ikke lenger bare det at hemmeligheter ikke blir fortalt videre. Men kanskje mer aksept. Å kunne være seg selv, og vite at en venn er der for deg uansett. Jeg har mange dårlige sider. Jeg gjør mange dårlige vurderinger. Av og til også valg som ikke er bra for meg. Men det er en del av meg. Det er en vei jeg må gå. Er da en virkelig venn en som prøver å hindre meg i dårlige valg? Og som vender ryggen fordi han/hun er uenig i fremgangsmåten eller bakgrunnen og moralen for valgene? For meg er det motsatt. En god venn for meg, gir beskjed om at dette er ikke bra for meg, eller om at dette liker han/hun ikke, men aksepterer valgene mine, og går veien sammen med meg. Deler mine dårlige erfaringer, og mine gode dager. Råder meg, men formaner ikke. Blir ikke sur, eller såret , om jeg ikke velger dennes vei. Men støtter. Jeg har en sånn venn. Faktisk to, og kanskje tre.

"Eg ser at du er trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl.
Men eg vil gå de med deg."

Det å dele spiller igjen en større rolle i vennskap for meg nå. Men ikke lenger dele boller med rosiner, og leker. Men å dele følelser, erfaringer. Gi av seg selv. Å vise forståelse, å kunne le sammen, og å kunne grine sammen. Å genuint bry seg, og være opptatt av at venner har det bra. Jeg har noen som jeg ønsker alt det beste i hele verden. Uansett hva som skjer. Selv om vi ikke alltid er enige om alt. Og det er en god følelse.